Lenge før menneskets tilkomst

 I store fjellområder
 jernholdig farge
 bekker av hvitaktig milte
 stablet opp langs bakkene
 helt fri vandring
 med en fasinerende og umåtelig tilstedeværende ånd.

 Noen ganger hørte vi
 lyden av cymbaler som stiger opp fra dalen
 skarp og pulserende
 de akkompagnerte gutturale stemmer
 kjærtegne med en mannlig berøring
 de mørke skogene rundt
 etter hvert som gispet ble høyere
 musklene strammet seg
 svetten perlet
 venter på at daggry skal bryte
 der blikket festet i horisonten
 lyden av et skarpt og langvarig gråt
 faisait jaillir le premier rayon du soleil
 dru, strålende, varmt, overbevisende, insisterende, nouveau.

 Så kom vesenene
 lett og lyst
 ved tempelporten.

 Précautionneusement tu te retournais
 souriais
 les ouïes ouvertes
 å avgi en knapt artikulert myk lyd
 alle mot
 dagen var definitivt over .

 Tu t'endormais . 


 045 

Et ansikt til ansikt, et dobbeltvindu, et trefoil viftelys

 Stein og lys. Si livet som en fersk historie fra dypet av tiden. Liv, det er i tre stadier vi avtar.

Først søker å beskytte seg fysisk og psykisk, for å beskytte kroppen og unngå oppløsning av målene grunnleggende. Dette er stadiet for å overleve, komfort og nytelse.

 Deretter gi til livet hans familiesamfunnets verdier, religiøse eller nabolag. Vi kan ikke lever bare i forhold, ansikt til ansikt med hverandre.

Til slutt, utvikling av en autonom bevissthet gjør det ikke mer i samsvar med samfunnets påbud. Det er å være virkelig gratis, men imidlertid opprettholde konsistens med omgivelsene .

Ved å veve disse tre elementene individet blir da en “ingen”, en kunnskapsrik person, så villig til å stille spørsmål ved mysteriet med alt .

043

Ordtaket om elskere

  Føl deg alltid lik i hjertet ditt.
Vær likeverdig i å gi og motta.
Like i vesen .
Doner formuen din. ikke gjem deg
av din fattigdom .
Ikke gi deg selv "å ha på seg" til hverandre.
Lev av livets rikdom,
del det, men ikke utnytte sulten din .
Ikke anklage deg selv. Ikke se etter en
skyldig .
Vær rik med frihet, av tilgjengelighet, , av aksept, fordi det som er tomt er som
hva er fullt .
Del sårbarheten din .
Risiker forholdet. Forplikt deg til holdningen,
til utøvelse av kjærlighet. Holdningen er det
åpenhet og ydmykhet. Praksisen
er selvoppofrelse .
Det er ikke din prestasjon, din
perfeksjon eller din innsats som betyr noe, mest
din tillit til kjærlighetens fullkommenhet .
Det romantiske forholdet er en øvelse, en kunst,
ledet fra øyeblikk til øyeblikk. Men det er det ikke
ikke en kunst å mestre, heller ikke å like Mesteren
men å gi deg selv til denne kunsten eller denne mesteren, tlf
at du er .
Målet er ikke å bli god eller mottatt, mer av
flyt deg uforbeholdent inn i livet .
Åpne opp for annerledeshet, til det ukjente, bil
fortsatt, hva vi gir oss selv, gir seg selv
til deg .
Måtte din kjærlighet være stedet for å gi slipp
av din tvangsmessige grådighet, av din
obsessiv mismatch .
Måtte din kjærlighet være båndet til din overflod .
Fremfor alt vær tro mot hverandre .

048

Forbered deg på ekstreme situasjoner, det er viktig, det er vanskelig

  Er ikke det å si “Ja” ?

ja til å endre, til det ukjente, ved separasjon, på vår konsistens, til vår frykt .

Og dette er ikke ting som vi blir vant til !

Et hopp i mørket, en pause, møtet med sine indre dyr, en nedstigning til ensomhet, i depresjon, forbli et sprang i mørket …

Risikoen er reell : det er noe livsviktig, det er huden vår, vårt formål, normaliteten vår blir spilt ut !

Et innfall av gale. Av det vi gjør forstår ikke, av det vi ikke kontrollerer .

Og fortsatt …  Bare et lite ord …  med en enkel intensjon …  å endre tingenes gang ; bli en gjennomgang, å oppdage en kropp og en sjel som krysser fortvilelse og betongen, kontakt selve døden uten å dø .

Det er uten garanti vi tar risikoen for det ukjente, at vi hopper i mørket, at vi omfavner hva mer enn alt annet skremmer oss. Og det er på dette punktet historien Dumphuske, at vi ikke kunne tenke oss å kunne sette foten ned i et tomrom uten nett ! Så det er det ” reversering. “

Balanse i ingenting !

Oppdag da at tomrommet er matrise av alle fødsel , at skyggen er lysets matrise , stillheten matrise av verbet , troens matrisetvil. At det er en verden bak verden, en oppfatning bak persepsjon. Stormen slipper oss ned på en strand ukjent, langt forbi “et alternativ umulig” hvor man skal bli født egentlig .

Og om det var en betingelse for alt dette : avvike fra sin bane ! Gå inn i blindsonen. hvor du ikke kan se .

047

Ensemble, nos corps, nos êtres

 Le “Corps conscient”, nos sens, sont comme un fin voilier, une barre sensible .

Lorsque l’axe du mât, le poids de la quille, réajustent leur rencontre avec le ciel, l’on s’aimenon sans douleur et non sans risque ! – mais sans se perdre .

Garder son cap, la vigilance du souffle. Equilibrer la barque, regonfler les voiles … Déployer l’être, courir avec le vent, favorable ou contraire .

Appuyer notre coque. Epouser chacun, son propre Mystère, solidaires et confiants, flanc contre flanc .

Aller et venir entre les bras de la vague, se glisser dans le ventre de la mer

S’ancrer an centre de l’essence des choses. Dans les entrailles, dans le Cœur ! Un mouvement et un repos .

Eux-mêmes inscrits dans le mouvement et le repos du l’Univers .

046

Des fleurs à foison

 Des fleurs à foison
figées par la photo
déjà depuis quatre ans
une pelouse en Bretagne
un pan de beauté qui jamais ne s'éteint
des souvenirs accrochés
en plein été
nous revenions du marché
c'était à Tréguier
nous avions rendez-vous avec les amis
et par dessus tout çà
une musique de biniou et bombarde
annonçant une odeur de moules frites
il faisait calme
nos corps étaient sans douleur
les cloches de la basilique se sont alors mises à sonner
sûrement la sortie d'un mariage
du riz que l'on jette
et pour point d'orgue
le bouquet de la mariée
lancé par dessus la compagnie
et rejoignant les fleurs à foison
figées par la photo
depuis déjà quatre ans
une pelouse en Bretagne .

041

Douceur

 Au calme friselis de la rivière
les berges tendres offrent
au promeneur régulier
l'accompagnement marial de l'entrée au temple .

Se penchent les bonnes fées feuillues
laissant leurs ombres arrières projeter en avant leur pollen
gatterie pour animalcules des eaux encore endormies .

La forêt en bordure
ombre de mystère le passage des génies de ce lieu .

Accoudé sur le pont
les odeurs de la nuit mouillée franchissent le parapet
et creusent sur le visage la contemplation des choses faites .

039

Il fût un temps de raison

     Au creux de la maison
où l'œuf représentait
l'éclat magique d'une omelette de champignons
en fricassée s'entend
pour que les hommes rajoutent de l'ail
les femmes elles ramenant les fines herbes du jardin
pendant que les enfants chantaient à tue-tête
"six kilomètres à pied
ça use ça use
six kilomètres à pied
ça use les souliers."

039 bis

     Au creux de la maison

où l’oeuf représentait

l’éclat magique d’une omelette de champignons

en fricassée s’entend

pour que les hommes rajoutent de l’ail

les femmes elles ramenant les fines herbes du jardin

pendant que les enfants chantaient à tue-tête

six kilomètres à pied

ça use ça use

six kilomètres à pied

ça use les souliers.

039 bis

L’idée est forme pure, désincarnée

 L'idée hors du temps et de l'espace.

L'Esprit est ce qui engendre, transforme, met en œuvre les idées. Il est l'apport extérieur dont on ne sait d'où il provient, et qui peut même provenir de l'intérieur.

Le Réel est l'ensemble de toutes les "choses" qui existent ; il est la chose qui contient et lie et met en œuvre toutes ces choses. Il est le kit reconstitué et qui fonctionne.

Il n'y a pas de réel sans idée puisque ce qui est réel a forcément une forme : l'informe pur est le néant. L'information est au point de complexification du contact avec la matière une sorte de pulsion subliminale venue d'ailleurs et qui pourtant fait poids. Le Réel est donc Esprit ; le Réel est un Esprit qui pense des idées, y compris l'idée de substance par laquelle les idées s'incarnent en choses pour les consciences particulières qui participent de cet Esprit.

Ici sur la photo, il y a les choses qui semblent exister, mais qui pour vraiment exister, c'est-à-dire se pourvoir vers l'extérieur - ex-istere - et se montrer, ont recours à l'Idée, composé complexe rassemblant l'observateur, son intention et l'outil appareil photo. Ainsi la scène prend forme avec l'Esprit débarqué par la sollicitation active de l'inventeur plasticien. Et c'est à ce point que l'on peut parler du Réel. Un Réel, composé de matière ou substance ou chose, d'Idée sollicitante et de l'Esprit.

Du Réel à l'Esprit il n'y a qu'un pas propice à un changement de niveau de conscience, à une stimulation de la raison en vue d'être là, en accord non duel, pour faire un pas de plus.


038

De cet envol délicat

Puissamment et savamment orchestré
en un couple aux ailes d'ange   
le fond du ciel laiteux   
accueille la quête de celui qui   
d'en dessous le filet   
rassemble les énergies   
au printemps de la nouvelle année   
élans à venir   
d'entre les mailles   
pour percer d'un coup sec   
le ventre mou de la sardine   
sans être la risée des rieuses    
prêtes à fondre sur le morceau de chair abandonné   
ultime sacrifice   
des sangs mêlés   
que prône la Vie   
cette Vie en tous ses états   
un doigt de sel sur le pare-brise de l'embarcation   
manière d'accompagner   
d'un bol d'air océanique   
le cri inouï de la délivrance.   

   
 037 

La présence à ce qui s'advient