I store fjellområderjernholdig fargebekker av hvitaktig miltestablet opp langs bakkenehelt fri vandringmed en fasinerende og umåtelig tilstedeværende ånd.Noen ganger hørte vilyden av cymbaler som stiger opp fra dalenskarp og pulserendede akkompagnerte gutturale stemmerkjærtegne med en mannlig berøringde mørke skogene rundtetter hvert som gispet ble høyeremusklene strammet segsvetten perletventer på at daggry skal bryteder blikket festet i horisontenlyden av et skarpt og langvarig gråtfaisait jaillir le premier rayon du soleildru, strålende, varmt, overbevisende, insisterende, nouveau.Så kom vesenenelett og lystved tempelporten.Précautionneusement tu te retournaissouriaisles ouïes ouverteså avgi en knapt artikulert myk lydalle motdagen var definitivt over .Tu t'endormais .
045
Stein og lys. Si livet som en
fersk historie fra dypet av tiden. Liv, det er i tre stadier vi
avtar.
Først søker å beskytte seg fysisk og
psykisk, for å beskytte kroppen og unngå oppløsning av målene
grunnleggende. Dette er stadiet for å overleve, komfort og nytelse.
Deretter gi til livet hans
familiesamfunnets verdier, religiøse eller nabolag. Vi kan ikke
lever bare i forhold, ansikt til ansikt med hverandre.
Til slutt, utvikling av en autonom bevissthet gjør det ikke
mer i samsvar med samfunnets påbud. Det er å være virkelig gratis, men
imidlertid opprettholde konsistens med omgivelsene .
Ved å veve disse tre elementene individet
blir da en “ingen”, en kunnskapsrik person, så
villig til å stille spørsmål ved mysteriet med alt .
Føl deg alltid lik i hjertet ditt. Vær likeverdig i å gi og motta. Like i vesen . Doner formuen din. ikke gjem deg av din fattigdom . Ikke gi deg selv "å ha på seg" til hverandre. Lev av livets rikdom, del det, men ikke utnytte sulten din . Ikke anklage deg selv. Ikke se etter en skyldig . Vær rik med frihet, av tilgjengelighet, , av aksept, fordi det som er tomt er som hva er fullt . Del sårbarheten din . Risiker forholdet. Forplikt deg til holdningen, til utøvelse av kjærlighet. Holdningen er det åpenhet og ydmykhet. Praksisen er selvoppofrelse . Det er ikke din prestasjon, din perfeksjon eller din innsats som betyr noe, mest din tillit til kjærlighetens fullkommenhet . Det romantiske forholdet er en øvelse, en kunst, ledet fra øyeblikk til øyeblikk. Men det er det ikke ikke en kunst å mestre, heller ikke å like Mesteren men å gi deg selv til denne kunsten eller denne mesteren, tlf at du er . Målet er ikke å bli god eller mottatt, mer av flyt deg uforbeholdent inn i livet . Åpne opp for annerledeshet, til det ukjente, bil fortsatt, hva vi gir oss selv, gir seg selv til deg . Måtte din kjærlighet være stedet for å gi slipp av din tvangsmessige grådighet, av din obsessiv mismatch . Måtte din kjærlighet være båndet til din overflod . Fremfor alt vær tro mot hverandre .
ja til å endre, til det ukjente, ved separasjon, på
vår konsistens, til vår frykt .
Og dette er ikke ting som vi
blir vant til !
Et hopp i mørket, en pause, møtet
med sine indre dyr, en nedstigning til ensomhet, i depresjon,
forbli et sprang i mørket …
Risikoen er reell : det er noe livsviktig,
det er huden vår, vårt formål, normaliteten vår blir spilt ut !
Et innfall av gale. Av det vi gjør
forstår ikke, av det vi ikke kontrollerer .
Og fortsatt … Bare et lite ord
… med en enkel intensjon … å endre tingenes gang ;
bli en gjennomgang, å oppdage en kropp og en sjel som krysser
fortvilelse og betongen, kontakt selve døden uten å dø .
Det er uten garanti vi tar risikoen for
det ukjente, at vi hopper i mørket, at vi omfavner hva mer enn
alt annet skremmer oss. Og det er på dette punktet historien
Dumphuske, at vi ikke kunne tenke oss å kunne sette foten ned i et tomrom uten nett !
Så det er det ” reversering. “
Balanse i ingenting !
Oppdag da at tomrommet er matrise av alle
fødsel , at skyggen er lysets matrise , stillheten
matrise av verbet , troens matrisetvil. At det er en verden bak verden, en
oppfatning bak persepsjon. Stormen slipper oss ned på en strand
ukjent, langt forbi “et alternativ umulig” hvor man skal bli født
egentlig .
Og om det var en betingelse for alt dette : avvike
fra sin bane ! Gå inn i blindsonen. hvor du ikke kan se .
Le “Corps conscient”, nos sens, sont comme un fin
voilier, une barre sensible .
Lorsque l’axe du
mât, le poids de la quille, réajustent leur rencontre avec le ciel, l’on s’aime
– non sans douleur et non sans risque ! – mais sans se perdre .
Garder son cap,
la vigilance du souffle. Equilibrer la barque, regonfler les voiles
… Déployer l’être, courir avec le vent, favorable ou contraire .
Appuyer notre
coque. Epouser chacun, son propre Mystère, solidaires et confiants, flanc
contre flanc .
Aller et venir
entre les bras de la vague, se glisser dans le ventre de la mer …
S’ancrer an centre de l’essence des choses. Dans les entrailles, dans le Cœur ! Un mouvement et un repos .
Eux-mêmes
inscrits dans le mouvement et le repos du l’Univers .
Des fleurs à foison figées par la photo déjà depuis quatre ans une pelouse en Bretagne un pan de beauté qui jamais ne s'éteint des souvenirs accrochés en plein été nous revenions du marché c'était à Tréguier nous avions rendez-vous avec les amis et par dessus tout çà une musique de biniou et bombarde annonçant une odeur de moules frites il faisait calme nos corps étaient sans douleur les cloches de la basilique se sont alors mises à sonner sûrement la sortie d'un mariage du riz que l'on jette et pour point d'orgue le bouquet de la mariée lancé par dessus la compagnie et rejoignant les fleurs à foison figées par la photo depuis déjà quatre ans une pelouse en Bretagne .
Au calme friselis de la rivière les berges tendres offrent au promeneur régulier l'accompagnement marial de l'entrée au temple .
Se penchent les bonnes fées feuillues laissant leurs ombres arrières projeter en avant leur pollen gatterie pour animalcules des eaux encore endormies .
La forêt en bordure ombre de mystère le passage des génies de ce lieu .
Accoudé sur le pont les odeurs de la nuit mouillée franchissent le parapet et creusent sur le visage la contemplation des choses faites .
Au creux de la maison où l'œuf représentait l'éclat magique d'une omelette de champignons en fricassée s'entend pour que les hommes rajoutent de l'ail les femmes elles ramenant les fines herbes du jardin pendant que les enfants chantaient à tue-tête "six kilomètres à pied ça use ça use six kilomètres à pied ça use les souliers."
039bis
Au creux de la maison
où l’oeuf
représentait
l’éclat magique d’une
omelette de champignons
en fricassée s’entend
pour que les hommes
rajoutent de l’ail
les femmes elles
ramenant les fines herbes du jardin
L'Esprit est ce qui engendre, transforme, met en œuvre les idées. Il est l'apport extérieur dont on ne sait d'où il provient, et qui peut même provenir de l'intérieur.
Le Réel est l'ensemble de toutes les "choses" qui existent ; il est la chose qui contient et lie et met en œuvre toutes ces choses. Il est le kit reconstitué et qui fonctionne.
Il n'y a pas de réel sans idée puisque ce qui est réel a forcément une forme : l'informe pur est le néant. L'information est au point de complexification du contact avec la matière une sorte de pulsion subliminale venue d'ailleurs et qui pourtant fait poids. Le Réel est donc Esprit ; le Réel est un Esprit qui pense des idées, y compris l'idée de substance par laquelle les idées s'incarnent en choses pour les consciences particulières qui participent de cet Esprit.
Ici sur la photo, il y a les choses qui semblent exister, mais qui pour vraiment exister, c'est-à-dire se pourvoir vers l'extérieur - ex-istere - et se montrer, ont recours à l'Idée, composé complexe rassemblant l'observateur, son intention et l'outil appareil photo. Ainsi la scène prend forme avec l'Esprit débarqué par la sollicitation active de l'inventeur plasticien. Et c'est à ce point que l'on peut parler du Réel. Un Réel, composé de matière ou substance ou chose, d'Idée sollicitante et de l'Esprit.
Du Réel à l'Esprit il n'y a qu'un pas propice à un changement de niveau de conscience, à une stimulation de la raison en vue d'être là, en accord non duel, pour faire un pas de plus.
Puissamment et savamment orchestréen un couple aux ailes d'angele fond du ciel laiteuxaccueille la quête de celui quid'en dessous le filetrassemble les énergiesau printemps de la nouvelle annéeélans à venird'entre les maillespour percer d'un coup secle ventre mou de la sardinesans être la risée des rieusesprêtes à fondre sur le morceau de chair abandonnéultime sacrificedes sangs mêlésque prône la Viecette Vie en tous ses étatsun doigt de sel sur le pare-brise de l'embarcationmanière d'accompagnerd'un bol d'air océaniquele cri inouï de la délivrance. 037