All posts by Gael Gerard

evig virkelighet

 Må tiden implodere   
og tjene jorden
de ses histoires fourchues.

Skulle såret
for alltid festlig
når livet krymper.

Gå langs din vei
mann uten horisont
som frykten underkuer.

gi hånden
gjennom hemmeligholdet
som en annen hånd vil gripe.

Ikke utsett drømmene dine
i fasten skal være
tilfeldig samarbeid.

Évoque l'arbre pliant dans l'orage
i rytme under vindkastet
å gjøre vindens sjel til sin egen.

Écarte les chemises du printemps
under sødmen av kirsebærblomster
telle søkende bier.

Vær ildens sverd
streifer rundt på jaktterrenget
des phrases incises.

Sois l'épousée
av evig virkelighet
dans sa transcendance fleurie.

Vær salt og myrra
sous l'eucalyptus frissonnant
qu'anime les eaux de Tibériade.


391

ce matin je suis mort

 Ce matin je suis mort   
et ne puis concevoir ma vie
comme révolue.

Les souvenirs ne pèsent plus
le temps n'a pas d'horloge
la neige est étale
les oiseaux chantent le silence
je ne marche plus
je ne vole plus
et ne sais si la moindre chose se fait.

Puis-je alors dormir
sans vigilance
d'un sommeil permanent
dans l'indifférence
d'un état naturellement surnaturel.

Puis-je revenir aux lieux de ma naissance
sans effort
à mesure que pelote se défait
fil à fil
centimètre par centimètre
les ferrures de l'esprit sautent
pour un pas de plus
ne plus toucher le sol
pieds nus
les mains papillons inutiles
sans que le sourire opère
à même les coulures rouges groseilles
contre le mur de l'oubli.

Ce fût un instant
sans que paraisse la nuit
un instant de lèvres sèches
devant l'enveloppe à encoller
missive survenue.

Je pouvais alors porter en terre
la caresse d'être
et enfanter.


392

Øynene hans er vidt åpne

  Hun glir   
 av hans åpne øyne   
 kjærtegnet åsene og dalene.   

 Hun vasket   
 av hennes river kontinentene   
 å renne over havene.   

 Hun gikk på skårene av tiden   
 plutselig kollaps   
 fra svart hull til svart hull.   

 Hun ristet skyene og tidevannet   
 ved de fire kardinalpunktene   
 av den hellige pakt.   
 
 Hun kjærtegner stjernene   
 i solvinden av et overskudd av lys   
 uten at skyggen trenger inn i den.   

 Hun får besøk av lik   
 gass ​​steiner og vind   
 å dø og bli gjenfødt.   

 Hun frisker opp med en unse av sjanse   
 impulsene til den første årsaken   
 selve essensen av mennesket.   

 Hun er det kloke ankeret   
 av det eksisterende og det overnaturlige   
 dans og passasje av en fornuftig stillhet.  
 
 Hun er baller og spinner   
 formørker seg selv   
 veien til den mystiske slutten.  
 
 Ingen øre hører det   
 draperi med lysende gjennombrudd   
 nedfelt i hans offer.   

 Land å mitt land   
 moder jord er vakker   
 land å mitt land.   


 390

Caresse d’ombre

 Så små hender til Mary   
 at orgelet avgir fuglenes sang   
 kvitring mellom seilene   
 de la montée vers l'aube.   

 På musiker-eselet   
 Jeg målte med blikket   
 avstanden fra meg til meg selv   
 en knips av evigheten.   

 Av hodeskaller i sanden   
 punkt   
 obsidian på den annen side   
 se lamentant d'ordres laissés là.  
 
 Svart hud og hvitt skum   
 i vinduskarmen   
 røyk stiger opp   
 douce et tracassière.   

 De er vakre og gode   
 sanger om å være   
 åpne skinn til Emmaus barn   
 fri fra angst og intet.  
 
 skygge kjærtegn   
 på solgrillen   
 d'une quête danse l'amour   
 tilsvarende.   


389

Disse hendene som ser ut som ingenting

 Disse hendene som ser ut som ingenting   
 ikke engang ved sårlukking.   

 Denne døråpningen krysset   
 å puste hardere.   

 Det blikket så fjernt   
 uten å løfte sløret   
 der mot skulderen   
 innramming av triste dager   
 vurderer Sylvains trekull    
 inntekt flytende   
 domstol-buljong kvalme   
 minnekakerlakker   
 spytter ut avføringen deres   
 til rytmen til en sigarett. 
  
 Vinduet var åpent   
 måkene sirklet   
 vinden sugde margen fra beina   
 en siste gang   
 hente vann fra brønnen til den gamle   
 en lyd bak døren   
 Jeg visste at han ikke ville komme   
 tygget opp i glemselens svimmelhet   
 vind i smugene   
 å knuse djevelen   
 og beundre det   
 mykt skum   
 i silt av fruktbare dager   
 et stearinlys foran   
 en lanterne bak.  

 
388

før saltet spiser deg

   Å bygge   
for ikke å måtte bli.

Ignorer daglige biter
for mer letthet i høyden.

Vet hvordan du samler resten av feilene
i en bevissthetsprosess.

Å være ulven på kanten
og late som om de ignorerer piggtråden til Great Plains.
Åpne øynene vidt
foran utvidelsen av vestavinden.

Ved daggry avskjed med månen bevis
å gå mot lyset.

Lagre lyset
uten å brenne bålet av minner.

Sakralisere indre nærsynthet
i det krøllete lin av netter med tilbaketrekning.

Vet hvordan du dreier på hjulet
å spre sanden.

Stå opp igjen og igjen
til tross for barndommens sår.

Bli en perforert perle
før saltet spiser deg.


386

Bekrefte hans ankomst

 En natt med ømhet   
 elg sprøytet   
 høstløv   
 orkestrere nedfallet på jorden.  
 
 Støy i vaskemaskinen   
 en utilsiktet nøkkel   
 igjen i lommen   
 en forglemmelse for å si det mildt.   

 På nivået   
 sitt ned   
 og så ingenting    
 en solstråle gjennom spjeldet.   

 Avreise sakte   
 flagrende i vinden   
 uten harme   
 bare en nellik mellom tennene.   

 Bekrefte hans ankomst   
 på den harde steinen ved inngangen   
 under vinduslistene   
 Å bestemor !   


 387

Au temps des arbres perdus

 Å være, perdus   
 Dans la frilosité des avancées technologiques   
 Coups de gueule contre le mur des incompréhensions   
 Se lient et se délient   
 Les bonnes raisons   
 Au sens giratoire d'un consumérisme béat.  
 
 Frappant d'un zeste du sabot   
 Le condominium des afflictions   
 L'homme de bure   
 En ses vérités surannées   
 Devient Don Quichotte   
 Derrière le miroir des lamentations.   

 Monte des fosses d'orchestre   
 L'appel des repris de justice,   
 Vêtus d'hardes spectrales,   
 Corps éventrées,   
 Rigueur ajoutée,   
 Harnachés d'obsolescence programmée. 
  
 Cellulose dégoupillée   
 En effraction d'un ordre dispersé   
 Le temps appelle le temps   
 Au creux d'un nid de coucou   
 La vase refluante   
 Colmatant les brèches de l'oubli   
 S'enquière d'une halte secourable.  

 Proviennent d'on ne sait où   
 Dans un faisceau de lumière   
 Les mains ouvragères   
 Aux doigts grêlés de piqûres   
 Ronde enivrante      
 Le regard baissé   
 Rassemblant les myriades d'âmes errantes   
 Autour d'un chant psalmodié   
 Que le tissage expose.   


385

Le mont de la journée

Å være, perdus

dans la frilosité des avancées technologiques
coups de gueule
contre le mur
des incompréhensions

se lient et se délient les
bonnes raisons

au sens giratoire d’un
consumérisme béat

frappant d’un zeste du sabot

le condominium des afflictions
l’homme de bure en ses vérités surannées

devient Don Quichotte
derrière le miroir des lamentations.

Monte des fosses d’orchestre
l’appel des repris de Rettferdighet,
vêtus d’hardes spectrales,
corps éventrées,

rigueur ajoutée,

harnachés d’obsolescence programmée.

Cellulose dégoupillée
en effraction d’un ordre dispersé
le temps appelle le temps
au creux d’un nid de coucou
la vase refluante colmatant les brèches de l’oubli
s’enquière d’une halte secourable.

Proviennent d’on ne sait d’
dans un faisceau de lumière
les mains ouvragères aux doigts grêlés de piqûres
ronde enivrante de regard baissé

rassemblant les myriades d’âmes errantes

autour d’un chant psalmodié

que le tissage expose.

384

Si sensible

 Tout si sensible   
 la feuille d'érable de l'automne   
 rouge d'un premier regard   
 chue sur le sol   
 fleurant bon la cigogne   
 qu'un air de fête accompagnât   
 en son envol.   

 Une âme paraît   
 dans un bouquet d'efforts soyeux    
 au soleil naissant de tendres accolades.  

 Haut les cœurs    
 en caresse d'être   
 ponctué d'une pluie d'étoiles   
 fût roulée le long de la pente   
 la roue de la vie   
 jusqu'au ruisseau   
 des souvenances éparses   
 lèvres levées roses   
 vers la nef de nos yeux   
 de tant d'étoiles éclose.

   
 383