Må tiden implodere og tjene jorden de ses histoires fourchues.
Skulle såret for alltid festlig når livet krymper.
Gå langs din vei mann uten horisont som frykten underkuer. gi hånden gjennom hemmeligholdet som en annen hånd vil gripe. Ikke utsett drømmene dine i fasten skal være tilfeldig samarbeid. Évoque l'arbre pliant dans l'orage i rytme under vindkastet å gjøre vindens sjel til sin egen. Écarte les chemises du printemps under sødmen av kirsebærblomster telle søkende bier. Vær ildens sverd streifer rundt på jaktterrenget des phrases incises. Sois l'épousée av evig virkelighet dans sa transcendance fleurie. Vær salt og myrra sous l'eucalyptus frissonnant qu'anime les eaux de Tibériade.
Ce matin je suis mort et ne puis concevoir ma vie comme révolue. Les souvenirs ne pèsent plus le temps n'a pas d'horloge la neige est étale les oiseaux chantent le silence je ne marche plus je ne vole plus et ne sais si la moindre chose se fait. Puis-je alors dormir sans vigilance d'un sommeil permanent dans l'indifférence d'un état naturellement surnaturel. Puis-je revenir aux lieux de ma naissance sans effort à mesure que pelote se défait fil à fil centimètre par centimètre les ferrures de l'esprit sautent pour un pas de plus ne plus toucher le sol pieds nus les mains papillons inutiles sans que le sourire opère à même les coulures rouges groseilles contre le mur de l'oubli. Ce fût un instant sans que paraisse la nuit un instant de lèvres sèches devant l'enveloppe à encoller missive survenue. Je pouvais alors porter en terre la caresse d'être et enfanter.
Hun glir av hans åpne øyne kjærtegnet åsene og dalene. Hun vasket av hennes river kontinentene å renne over havene. Hun gikk på skårene av tiden plutselig kollaps fra svart hull til svart hull. Hun ristet skyene og tidevannet ved de fire kardinalpunktene av den hellige pakt. Hun kjærtegner stjernene i solvinden av et overskudd av lys uten at skyggen trenger inn i den. Hun får besøk av lik gass steiner og vind å dø og bli gjenfødt. Hun frisker opp med en unse av sjanse impulsene til den første årsaken selve essensen av mennesket. Hun er det kloke ankeret av det eksisterende og det overnaturlige dans og passasje av en fornuftig stillhet. Hun er baller og spinner formørker seg selv veien til den mystiske slutten. Ingen øre hører det draperi med lysende gjennombrudd nedfelt i hans offer. Land å mitt land moder jord er vakker land å mitt land. 390
Så små hender til Mary at orgelet avgir fuglenes sang kvitring mellom seilene de la montée vers l'aube. På musiker-eselet Jeg målte med blikket avstanden fra meg til meg selv en knips av evigheten. Av hodeskaller i sanden punkt obsidian på den annen side se lamentant d'ordres laissés là. Svart hud og hvitt skum i vinduskarmen røyk stiger opp douce et tracassière. De er vakre og gode sanger om å være åpne skinn til Emmaus barn fri fra angst og intet. skygge kjærtegn på solgrillen d'une quête danse l'amourtilsvarende. 389
Disse hendene som ser ut som ingenting ikke engang ved sårlukking. Denne døråpningen krysset å puste hardere. Det blikket så fjernt uten å løfte sløret der mot skulderen innramming av triste dager vurderer Sylvains trekull inntekt flytende domstol-buljong kvalme minnekakerlakker spytter ut avføringen deres til rytmen til en sigarett. Vinduet var åpent måkene sirklet vinden sugde margen fra beina en siste gang hente vann fra brønnen til den gamle en lyd bak døren Jeg visste at han ikke ville komme tygget opp i glemselens svimmelhet vind i smugene å knuse djevelen og beundre det mykt skum i silt av fruktbare dager et stearinlys foran en lanterne bak. 388
En natt med ømhet elg sprøytet høstløv orkestrere nedfallet på jorden. Støy i vaskemaskinen en utilsiktet nøkkel igjen i lommen en forglemmelse for å si det mildt. På nivået sitt ned og så ingenting en solstråle gjennom spjeldet. Avreise sakte flagrende i vinden uten harme bare en nellik mellom tennene. Bekrefte hans ankomst på den harde steinen ved inngangen under vinduslistene Å bestemor ! 387
Å være, perdusDans la frilosité des avancées technologiquesCoups de gueule contre le mur des incompréhensionsSe lient et se délientLes bonnes raisonsAu sens giratoire d'un consumérisme béat. Frappant d'un zeste du sabotLe condominium des afflictionsL'homme de bureEn ses vérités surannéesDevient Don QuichotteDerrière le miroir des lamentations. Monte des fosses d'orchestreL'appel des repris de justice, Vêtus d'hardes spectrales, Corps éventrées, Rigueur ajoutée, Harnachés d'obsolescence programmée. Cellulose dégoupilléeEn effraction d'un ordre disperséLe temps appelle le tempsAu creux d'un nid de coucouLa vase refluanteColmatant les brèches de l'oubliS'enquière d'une halte secourable. Proviennent d'on ne sait oùDans un faisceau de lumièreLes mains ouvragèresAux doigts grêlés de piqûresRonde enivranteLe regard baisséRassemblant les myriades d'âmes errantesAutour d'un chant psalmodiéQue le tissage expose. 385
dans la frilosité des avancéestechnologiques coups de gueule contre le murdes incompréhensions
se lient et se délient les bonnes raisons au sens giratoire d’un consumérisme béat
frappant d’un zeste dusabot
le condominium desafflictions l’homme de bureen ses vérités surannées
devient Don Quichotte derrière le miroir deslamentations.
Monte des fossesd’orchestre l’appel des repris deRettferdighet, vêtus d’hardesspectrales, corps éventrées,
rigueur ajoutée,
harnachés d’obsolescenceprogrammée.
Cellulose dégoupillée en effraction d’un ordredispersé le temps appelle letemps au creux d’un nid decoucou la vase refluantecolmatant les brèches del’oubli s’enquière d’une haltesecourable.
Proviennent d’on ne saitd’où dans un faisceau delumière les mains ouvragères aux doigts grêlés depiqûres ronde enivrantede regard baissé
Tout si sensiblela feuille d'érable de l'automnerouge d'un premier regardchue sur le solfleurant bon la cigognequ'un air de fête accompagnâten son envol. Une âme paraîtdans un bouquet d'efforts soyeuxau soleil naissant de tendres accolades.
Haut les cœursen caresse d'êtreponctué d'une pluie d'étoilesfût roulée le long de la pentela roue de la viejusqu'au ruisseaudes souvenances éparseslèvres levées rosesvers la nef de nos yeuxde tant d'étoiles éclose.383