Hun glir av hans åpne øyne kjærtegnet åsene og dalene. Hun vasket av hennes river kontinentene å renne over havene. Hun gikk på skårene av tiden plutselig kollaps fra svart hull til svart hull. Hun ristet skyene og tidevannet ved de fire kardinalpunktene av den hellige pakt. Hun kjærtegner stjernene i solvinden av et overskudd av lys uten at skyggen trenger inn i den. Hun får besøk av lik gass steiner og vind å dø og bli gjenfødt. Hun frisker opp med en unse av sjanse impulsene til den første årsaken selve essensen av mennesket. Hun er det kloke ankeret av det eksisterende og det overnaturlige dans og passasje av en fornuftig stillhet. Hun er baller og spinner formørker seg selv veien til den mystiske slutten. Ingen øre hører det draperi med lysende gjennombrudd nedfelt i hans offer. Land å mitt land moder jord er vakker land å mitt land. 390
