I de bortkastede årene    
at tiden sprer seg    
langs smuget til de første trærne.        
 
I forkant av romantikken    
lukuberte paradisiske klisjeer    
vann er laget av hvitt bly.        
 
Skjørtet mitt er blonder    
livet løfter henne opp    
av hennes sensuelle lepper.        
 
En lykke av falske medlidenhet    
étale vertueusement    
utrullingen av sinnets grå bånd.        
 
Det blir brød i bollen    
hunder kan komme    
comme irruption sauvage sur le chemin en balcon.        
 
Vi, følgesvenner til månen    
idrett pyntegjenstander av de svært lave    
summer av is å vite for mye til å vite.        
 
tjene verden    
søt squashjuice    
tar lysten på sine omveier.        
 
Grov salve     
ved begynnelsen av hermetiske portaler    
fører til forlatte lukkede rom.              
 
Ved veikrysset    
bare sporadisk belysning    
på sirkuset morgenlysene.        
 
Spis fiddlehead bracken    
sjelden vandring uten tap    
når storkene passerer.        
 
Ikke vær alene     
i denne mørke tunnelen av returen til moren    
mon amour vertigo désopile.        
 
Sitt fredelig    
dømt til gnister    
jevndøgn blikket.        
 
Usammenhengende hvisking    
mellom de syv strålene som Victory påfører    
au Grand Être immobile.        
 
Det er en seig tro    
som klisjeene oppdager    
til glemselen.        
 
Å mine små forlatte ting    
ikke hold tilbake fra meg    
hva blir det neste.        
 
Jeg var ung noen ganger.        
 
 
661

Menyutbrudd av stemme    
å si at vi lever    
og hva betyr hans eget liv    
hvis entrechaten er tilstede    
dans over en seng av narcissus    
på våren av en matbit med den vakre    
løsrivelse av sinnet    
i osmose med møtet    
med det som er der    
til selvheving.         
 
For å være sann    
uten bekymring for å måtte vise det    
på en slak stigning    
dette nysgjerrige livet    
hodeløs    
hvis ikke plikten til å reflektere    
mangelen og søken    
uten å dukke opp    
motsatt kysten
i stillhet uten anger.
 
660

Jeg var ikke villig til å legge disse sporene i sanden    
einernåler stakk i håndflaten       
barndommen kastet blikket mot Plomb du Cantal    
så lenge den ømme hånden hvilte på skulderen hans.        
 
Hodet på tistlene var revet av    
den lille gjeteren løp bak flokken som hadde fanget flua    
skivene var tunge på den store mulken    
l'arc - i - himmelen løftet et diskret smil bak vollen.        
 
Jeg holdt pinnen godt    
å bringe kyrne opp fra drikketrauet    
skrive tegn på den bare jorden    
og få det til å plystre i luften.    
 
Bestemor var på flukt fra kreftsykdommen    
går ut i kulda    
grådig mannen hennes    
å få den lille til å jobbe for mye.        
 
Hanen før den ble blødd skikkelig    
slo kraftig med vingene   
og noen dråper blod fra bollen    
antente rullesteinene i stallen.        
 
Å rope var ikke min sterke side    
skøyene fant ikke sted    
å bli pisket av skapet var min grunn    
ifølge kalddusjen denne slutten av sommeren.        
 
Små furubarkbåter    
seilte på vannet av veien    
vinden slo skoddene mot den svarte steinen      
det var mange ånder på dette stedet.               
 
Linseretten    
holdt på å losse småsteinene    
ved peisen    
hvor kjøkkenhåndklærne tørket.        
 
Ta på treskoene hans    
og fire og fire klatrer opp lydtrappen    
til rotterommet    
full av lukten av salt svinekjøtt.        
 
Vinden var pinefull 
i suser gjennom trapillouxen på loftet       
Pierrot skulle reise til Indokina    
mot denne jungelen tusen ganger fremkalt    
på linoleumet på vårt parisiske soverom 
min søster og meg.        
 
 
659
 

Harmonisk timeglass
i sameiet av morgendagens aksjoner
underhendt maktoverføring
det er ingen fristelse av ånden
enn å ta risikoen for mening å komme.
 
På terrassen
til vinden som går
til tankene som gir gjenklang
ildfluer danser
forbipasserende uten refleksjon.
 
På forsiden hengelåst med lys
på baksiden skremt av bygdemassen
det er ingen søt våpenhvile
bla i en bildebok
enn hån av latterlige ord.
 
Full av remonstrasjoner
prisgitt det de sier
ørnefjær plantet i ansiktet
den kjøttetende rødheten av våre alabastkinn
leker med konglomeratet av spor av liv.
 
Gå inn i det store saltrommet
ting vi beholder
ta vare på ekkolyd
fly til sengekanten av håp og sjanser
alt er salig selv.
 
Det stønende ropet til choregies
rekviemenes døende fremvekst
den punkterte bankingen i barndommens tårn
ved vannliljeveien av en stillhet
musen er der og plystrer sin limonade.
 
Stærene vil passere i skremte tropper
byttet og skyggen vil stige til toppene
mystiske øynene til den evige sfinxen
selv-darting
les menyer rusk bekymrer oss.
 
la oss ikke gifte oss
la oss være venstre og høyre
av lovsangens sverd
for blindveier og pyntegjenstander
la oss holde fortryllelsen enkel.
 
 
658

Téké av steingårdshuset        
på det tørre krattmarken    
lavendelens oscillerende kjærtegn    
følge med høstdagen.        
 
På fanget til sjefen    
Hunden Obiwan    
gjør det vakkert    
munnen åpen og tungen henger ut.        
 
Går forbi der    
opprørsk hår      
og det ville øyet    
lover godt for en vakker høst.        
 
fall av kastanjene    
på basaltplaten    
insekter ødelagt og støv kastet opp
barna lar seg rive med.        
 
I bunnen av sofaen    
døv for rasende rop    
du undersøker og akkrediterer    
medvirkningen til ærlige utvekslinger.         
 
Det frekke trekkspillet    
øker glede og romantikk    
nær tom-tom ved inngangen    
hva holder joe.        
 
Og stålet på den flate foten    
sagflisen gnager i lommene    
sprakk svette    
bredbremmet lue.        
 
Fra våre hender    
viftet lommetørkle    
verdensomspennende    
velkommen solnedgangen.        
 
det er ingen penger    
enn bestemors hake    
stjerneklart gullstøv    
strø på den lave veggen.        
 
Bit i pølsen    
i sin brune sennep    
chatte i rytme    
skjorte åpen og stilig i hjørnet av leppene.               

la ham komme tilbake    
være et fyrtårn for arbeid og dager    
på kanten av lykke    
til avtalt tid.        
 
Balanse balanse    
stolen for de fire årstidene    
på det malte tredekket    
til lyden av flotte hakkespetter.        
 
Le herrer av sletten    
fra den krusede latteren deres    
lukten av knuste valnøtter pustes ut 
på en bastring-melodi.        
 
Téké er fornøyd   
ekte altmuligmann   
i dette lysende eventyret   
til jordstengler av enkle ting.
 
 
 
657
 

fullt fjes    
og snøloppe    
møttes i klosteret  
det var på jorden    
når den absolutte monaden    
gikk tilbake i tid.        
 
På spenningen ved midnatt    
byttet fant sted    
dyp kutt    
på årenes tidslinje    
hvor du skal montere hveteposen    
stampere som skraper den slitte planken.        
 
ikke le    
av denne stakkars dukkeføreren    
å trekke minnetrådene    
under himmelen av menneskelige relasjoner    
sangen hennes er honning    
under Luberon om våren.        
 
slikt barnerim    
knipser lemmene    
åpner eikenes sti    
ved tanke og sainfoin    
mot det velduftende høyet    
sprøtt bladverk.           
 
 
656

Det unnslipper meg og unnslipper meg 
denne siste skyggen    
kollaps av bevis    
på ethvert valgt emne.        
 
Det passer meg å være sliten     
ved sinnets solnedgang    
med susende bekker    
av et gammelt hav.        
 
Og jeg har ingenting    
ingenting annet enn ropet til min kjære    
under arbor    
å puste om natten.        
 
Fusjon av tid    
med buede trær    
innhyllet i tåke    
i hulen av de grå bølgene.        
 
Å elske med en evig hickey    
livets veke    
at sikadene synger    
med en utrolig klarhet.        
 
Hvis jeg må holde    
om bare et likklede    
ved tempelporten    
ta meg Herre.        
 
tom for smil    
til vindene som tilbys    
stillheten i bøketrærnes smug    
gjenspeiler det siste diktet.        
 
Fra det uendelige av en slengende himmel        
bli den folkelige lekkasjen    
spinner andpusten    
på metaforenes skråning.        
 
Stemmer i det fjerne    
i denne stormen    
hvor den magre hesten dør    
tilbake fra oppdrag.        
 
Gå tilbake uten ros    
til den første kilden    
ring på klokkene    
håndlagde kalosjer.        
 
Utskifting av officianter    
til deres mystiske gjemmesteder    
i det vannrike fjellet    
cean minner.        
 
 
655

far og mor sammen    
gikk i overflod av minner    
når    
overrasket i sine boltrer av speltømhet    
de påla meg å ta opp hansken    
med møtets venner.        
 
Hold det momentumet    
være veken uten å vike    
for mer takknemlighet    
i dette mindre livet    
gingham sjekker    
kutte ut med en meisel fra arbeidet inneholdt.        
 
Bare en gratis spenning    
époumone dette arbeidet på seg selv    
at den gamle formen følger med    
om sommerkvelden varetektsfengslingen    
ved emnekilden    
av vår kjærlighetskontrakt.        
 
Ikke logg ut    
i rettssaken om forfengelige ting    
stå i solidaritet med store liv    
i stand til å spenne over den evolusjonære bruddlinjen    
i stand til å fortette skjønnhetens rike    
til semaforen om de prinsipielle visdommene.        
 
 
655
 
 

Svalen landet    
og tråden avviklet    
hans godhet i bunnen av vindfallene.       
 
Selve svalen rund og vakker    
alle vinger spredt    
å krysse grensen.        
 
Svalen klemte seg sammen under markisen    
haversekk lagt der    
vellykket storm.        
 
Sterkt tilbøyelig til å gnistre   
svalen tillot seg asymptomatisk flukt    
ved passasjen av Unique.        
 
Utmattende hans rasjon av tykt kjøtt    
mastiffen snudde seg mot ilden    
sammenhengende tid og sinn.        

Under ordenes tørrhet    
vi burde ha korrelert     
svalens budskap    
som signerer sin flukt av verbale overgrep    
med den berømte høysederen 
tilfeldig tolkende
ropet fra jordsvinet
til en musette vals melodi.        
 
 
 
654

slep liv    
bundne øyeblikk    
i tiden som går.        
 
Karde ullen    
refokuserer i fiber    
vann og lys.     
 
Fluescens av minner    
ved å flytte tang    
parvient strandens krøllede pust.        
 
Fettete pels    
sjøponnier    
hovene deres rasler.        
 
Spre    
dryppende slanger        
arborescent grimoires.        
 
Ved vevingen starter alt på nytt    
ledninger overlapper hverandre    
korssting blinker.        
 
Rydd anlegget    
av dens jordiske gang    
exalte l'offrande à la vie.        
 
Av mellom dendrittene    
bunnen av universet er hul    
til forstyrrende sorte hull.        
 
Ved epletreet    
biene skruer opp    
den ømme kjærligheten til enkle ting.        
 
 
653