Jeg hadde latt foreldrene mine ta veien
Jeg gikk ut av bilen
å strekke på bena.
 
Fjellene var nærme og veldig høye
i bunnen av dalen ble jeg knust.
 
De forlot
og så dem aldri igjen.
 
Sen vårsnø
kjempet over skråningen
med store forsterkninger av voldsomme vann
at innhegningen av stedet gjorde støy.
 
Steiner og steinblokker preget blikket
som så mange kroker
lese stedene.
 
Jeg nærmet meg broen
som spenner over en rasende torrent.
 
I haugen av brua
det var et hull
hvor kom et tau fra.
 
jeg dro.
 
Småstein kom,
små fragmenter
som bare ba om å få gå ut.

Jeg forlot tauet
som rant tilbake innover.
 
Jeg trakk i tauet
og nye småstein kom ut.
 
Etter flere kommer og går
av dette ryddearbeidet
hese bondestemmer
gjorde seg hørt.
 
Jeg stoppet handlingen min 
å fortsette i fantasien.
 
Det var et pass
en skatt
en kassett
en lærveske
gullklumper.
 
Tiden har gått.
 
Jeg befant meg i landsbyen nær broen
lave tørre steinhus rundt omkring
gift med barn
og min oppgave som bondeoppdretter
tok all min tid.
 
Fjellene er alltid høye
bli kjent
rammet inn årstidene
det steinete sporet hadde gitt etter
til en smal asfaltert vei.
 
Hullet var der fortsatt
ett liv var ikke nok til å kaste lys over mysteriet
det var jeg som hadde den hese stemmen
de hvite hårene
den vinglete gangen.
 
 
583