Det er faren som står opp om natten    
 for å berolige barnet.        
  
 Det er blomsten som i sin vase    
 skaper tørstens vann.        
  
 Det er hinsides å si ja    
 det vil si at jeg venter på deg.        
  
 Det er den søvnløse som ønsker natten velkommen    
 uten dagens mistanker.        
  
 Dette er den metonymiske rekkefølgen    
 under glemselens paraply.        
  
 Det er skyggen av minner    
 på en klar sommerdag.        
  
 Det er nakke og nakke glede    
 stillheten på møtet.        
  
 Den skal til utlandet    
 når alt stemmer med folden.        
  
 Det kommer på en stol    
 klovner rundt i offentligheten.        
  
 Det er å gifte seg med hamp og mus    
 i håndflaten hans.        
  
 Den hopper i vannet    
 når går synet over.        
  
 Det er hjulet som går rundt    
 når kjernen sprekker.                
  
 Det er sangen som reiser seg    
 som flammen i ildstedet.        
  
 Det er det krøllete papiret    
 at kurven tar imot uten anger.        
  
 Det er vanndråpen    
 som går i sikksakk på det duggete glasset.        
  
 Det er å lytte til den andres ord    
 uten å blafre med vingene.        
  
 Det er å være stille    
 når børsens tumult vokser.        
  
 Det beskytter det lille ordet fra ingenting i det hele tatt    
 som kommer ut og skjelver fra hvem vet hvor.        
  
 Det er å plukke eplet    
 uten å bli tvunget til det.        
  
 Det går rett     
 mot ufornuftens storm.        
  
 Den går tilbake i skrittene dine    
 når det ikke er noe å se.         
  
 Det strekker seg ut    
 å motta skriveblekk.        
  
  
  
 573