Med spredte blader under markisen en sortie dautomne smilet blir mitt av det som er der min venn le reflet de l'appel denne refleksjonen inni meg sårbarheten min uten noen der uten å bli reddet à demander calmement med vindblåst gress å ønske livet velkommen med tro på deg selv i øyeblikkets velvilje pour avançer sans se battre lett blant glemselens enger hvor alt allerede er der gracieux oiseau blanc libre dans son ascension til glede, kjærlighet, delingen glatte blonde tunikaer med et obsidionalt lys d'après moisson où å se seg selv som unik og så hyggelig føler seg klar en quête d'une parentèle selvutviklende til den rettferdige bolig d'un cheminement d'âme uten tro uten smerte. Vær mester om bord av denne energien où elle coule skånsomt passere timene å alltid være svaret sans exigence animert av ønsket om å føde i integrering ved utløpet av tunnelen fra dette punktet er så lite cette bulle intenst presset vers la vision ultime si vous ne dîtes rien sur moi . 679
