• 

 Åpne / Gård
  Hva er det som dør  ?  
    
 Denne kroppen som vi skal brenne eller begrave og som vil brytes ned      
 Jeg føler styrken til min person, som er mye mer enn denne kroppen .  
   
 Jeg er ånd som smelter sammen i den evige Ånd som overskrider denne kroppen som blir født og dør .
      
 En stor og kanskje unik frihet tilgjengelig for mennesket, det er å identifisere seg eller ikke med denne kroppen .   
   
 073 

• 

Å være her og nå, i å akseptere hvem vi er ; som å erkjenne og akseptere at jeg ikke er tilgjengelig for slikt og slikt person eller i en slik situasjon .

Deuxio, som “velordnet veldedighet starter på egenhånd” : elske hverandre, elske hverandre “så jeg”. elsker det i seg selv nær hverandre. Elsker nedleggelsen .

Deretter : Se, og gjøre det tilsynelatende paradokset åpner for å ende opp med å elske den andre .

Elsker åpningen .

” I den åpne verden

jeg gikk

å komme over det av mysteriets nåde “.

072

• 

Eller “egenproduksjon” , eller “autopoiesis”. System organisasjonsutvikling kapasiteten til å produsere selv permanent ved å referere til selvet som den essensielle egenskapen til systemene lever .

Det fullfører eller motsetter seg “første kybernetikk” som markerer justeringen og menneskets avhengighet av maskinen. Mer prosaisk, den første kybernetikk utgjør settet med teorier knyttet til kommunikasjon og regulering mellom det levende vesenet og maskinen .

Den andre kybernetikk gjeninnfører forestillingen om “tema” i forståelse av de levende. Diskrimineringen av “så jeg” et du “Jeg vet ikke” utgjør den grunnleggende egenskapen til å etablere et forhold til “seg selv” I, gjennom og til tross for forholdet til den andre, utsiden .

Det levende vesen i selvorganisering skaper seg selv .

Den rekursive returen til seg selv, til l’ “biler”, åpner feltet for muligheter, kreativitet, av etikk.

071

• 

 Jeg elsker meisesmilet ditt
 på hånden din plassert
 ser opp mot en himmel av modne frø
 uten å angre på crepepapiret
 Jeg staver navnet ditt
 Léonore safirblå
 av dine stavelse øyevipper
 Jeg gjenskaper verden
 du er en sanger
 hule ut magen på ventetiden min
 armene løftet
 er løftet
 av et rituale forfektet
 Jeg elsker meisesmilet ditt
 på hånden din plassert
 ser opp mot en himmel av modne frø
 passere vinden og sukkene
 vever elgen stjal
 bøy vintreet til jorden
 for en ny dag
 justere blikket ditt
 Léonore safirblå
 av dine stavelse øyevipper
 Jeg blir forelsket
 fordi du vet at du er fri .


 070 

• 

 Å holde den i hånden fremkaller mestring av energien til miljøet som vi ønsker å utvikle .

I den trippel verden, av kroppen, språk og sinnet, det er rom for lykke å oppstå. skuddlinje. Deling og kapasitet .

Den sentrale kanalen er nedsenket i torven av mental. Fullstendig løsrivelse, det er penetrering av bevissthet. Der skillet mellom subjekt og objekt forsvinner .

Spor rød, sol og måne kombinert, pusten vital og sinnet slutter å vandre .

Spor rød, tomrommets vei, midtbane, forpliktelse til å oppnå Tomhet .

Innledende vei fra svart tjære til fremvekst hvitt bly, det motsatte, ved å tilsette lys før du stiger mot det røde merket, siste forsøk på å rømme fra sumpen av polariteter til tilgang til ikke-dualitet .

069

• 

Fra jorden stiger vital energi, kommer fra en stabil grunn og horisontal. Det er strekking av lemmer av plantevesenet. Denne er utstyrt av en kroppslig tilstedeværelse som blir en form for inkarnasjon. Og dette treet er der representerer skiff som lar en krysse havet av subtile verdener uten synke .

Når det gjelder solen som bryter gjennom tåken og gevir, det overskygger dette treet som er der. Det er Åndens nedstigning. Også høyt når stjernen stiger, dagen før, han ender opp med å komme ned igjen. Der hodet faller inn i hjertet .

I midten av haugen plantet den vertikale søylen til minne om en patriotisk høytid, markerer den falske vertikaliseringen av vår tilstand av sosiale dyr er raske til å legitimere enhver oppbyggelse av vår svakhet mot endeligheten som overvelder oss, å lage en monument, en samling ord som lyver, og dette, å skjule nakenheten vår, for å skjule det vakre arrangementet av våre muligheter til å utvikle oss .

Møtet mellom treet og lyset er øyeblikk av kunnskap om det siste ordet for, gir et lite tegn på hånd til barna våre, registrere etter grader, med langsomme, jevne skritt, mot det som inneholder og leder oss .

” Gå opp på fjellet og dø.”

068

     Utdanne deg selv til muligheten for et slektskap, av et sted, av en tid, av lokal farge, av en sosiokulturelt miljø.

Lær deg selv fordi det kan gjøres, og at det å avvike fra denne forpliktelsen kan avskjære deg fra sosial integrering, fra det vanlige, av innsetting, heldig som har et vellykket liv, av normalitet.

Så jeg lot meg utdanne meg. Jeg hadde på meg buksene på skolebenker. Lydig, Jeg lærte hva jeg skal gjøre for å bli som de andre, å overleve. Uansett hva det var, roet jeg impulsene mine inn i samfunnsformen. Jeg hadde koner og barn. Jeg har barnebarn. Jeg har hus og mat. Og så ga jeg meg selv et snev av originalitet som gjør min personlighet, narsissiserer meg akkurat nok til å unngå å bli en Panurge-sau.

Jeg bygget meg selv i skyggen av landet mitt, EN sivilisert land hvor trygd og alderspensjon gir meg noe nyte det som vanligvis kalles hvile, fortjent ro !

I skyggen av treet mitt, Jeg venter på døden.

Men det viser seg at jeg allerede er død.

Jeg mislyktes i livet. Jeg overrasket ikke livet. Jeg kunngjorde det ikke til rangering av risikotaking. Jeg har ikke reist. jeg kjente ikke de andre folkeslagene i verden. De tunge prøvelsene har spart. Jeg visste hvordan jeg skulle holde lidelsen innenfor utholdelige grenser. Jeg har lest og sett mye på TV og er det “klar over” av trinn dårlige ting ! Jeg var hyggelig mot folk ! Jeg reddet meg selv til å leve så lenge som mulig og ved ganske god helse !

Det er på dette punktet av ugjennomsiktighet i min oppførsel som Andre steder dukket opp for meg, som en storm på en vakker sommerdag, i tvinger meg til å se på dette noe av den intime orden og mye mer enn mitt enkle liv. Og denne tingen som er utenfor tid og rom tar igjen ved å trekke meg i sidene : ” Hehe, Coco, du går ikke bort gå ut sånn, du må betale selv ! “

Men hvilken person er det? ? Meg som Jeg tok det for en enkel og anonym gjennomsnittlig person, kan det virkelig være meg som det er snakk om ?

Oui. Jeg blir stilt spørsmålet ; de torturerer meg og jeg innrømmer : ” Jeg er en person “.

En person med et navn – ikke bare navnet av mitt nasjonale identitetskort – , et navn inngravert et sted i universet ; Jeg har en kropp, et hjerte, energi, en psyke, en veldig sjel det konfrontert med noe jeg ikke helt forstår, animerer meg og tilkaller meg å møte denne personen som er større enn meg – og som likevel er i meg –  , har møte overraskelsen, Bevis fra andre steder, noen sier Ånden. Jeg er virkelig en tilstedeværende person ; jeg er ” Tilstedeværelse ” .

Ciel, jeg lever ! Jeg ser og jeg lever ! Jeg gjør ting som turer, jeg barberer meg, Jeg trener på treningsstudio, Jeg skriver dikt, jeg lager mat, hagen, chatten, bilder med mine kjære, jeg ringer, Jeg synger til og med, … og her er jeg, fanget av denne følelsen av ukjent uendelighet som omgir meg, av mysteriet og en ukuelig kraft som presser meg til å virkelig være dette vesenet jeg er ; sansene, hjertet, sjel og psyke vidåpne samlet i min person og står overfor det ultimate eventyret.

Jeg må være ansvarlig, å registrere seg for register over de levende. Jeg kan ikke lenger gå engelsk. En forpliktelse til resultater innhenter meg. Klarer. Ta det videre skrittet som vil få meg til å være. Akseptere. Si ja.

Voldelige lys streker den blendende munnen skyer, en grå stær av regn forvirrer meg, den gyldne kulen til en falt sol grenseløse himmel forvirrer meg. Jeg beveger meg veldig nær den siste klippen. På slutten av slutten.

jeg er ” Hilsen “, et …  Ditt fond …  jeg løser opp …  jeg er ” Fravær ” …  et,  …  Jeg er ikke her lenger.

…

Det vil være der.

067

 Offrande douce
 colimaçon de tendresse
 en creux de paume
 apte à recevoir la libellule
 instant fragile
 à la commissure des lèvres
 sourire dédicat
 sans affectation
 une main de reine
 prête à la relation
 pour vol à voile
 du souffle de l'esprit
 ceindre d'un bracelet de lumière
 la prière attendue
 en écho au grondement des évidences
 échancrure crue et filiforme
 d'une voix échappée à l'orée du bois
 source sacrée à demi enfouie sous la mousse
 que même l'oreille collée au sol
 ne saurait percevoir
 sans l'aide des anges.


 065 

• 

  " Celui qui n'espère pas n'atteindra pas l'inespérable ."  (Héraclite)

 Surtout ne laisse pas ta vie se taire .
 
On a tous notre petite étoile qui scintille pour notre vie .

  Aime et pardonne .

 Colore ta vie, l'essentiel est minuscule .

 Fume le calumet de la paix et ne tue pas .

 Imaginer, ça rend heureux .
 
Des reflets de tendresse sur le fil de mon cœur, lucioles d'émerveillement .

 Les hirondelles reviennent au printemps, peut-être croient-elles que l'hiver nous a changés.

 Laisse éclore ton cœur .


 062 
  ( à partir de messages écrits sur les murs de Paris en mai 68 )