• 

   Stykker av kunst er elektriske støt som tvinger oss til å oppfatte det absolutte. De oss stille spørsmål ved at vi sovner ved å tvinge oss til å stille spørsmål .

Det sett tilkaller kunstneren til å lure på hva han ser og trykker. Saken avslører dens hemmeligheter og kontakt skjer mellom den tålmodige sjelen, observatør og skuespill av kunstneren og materialet som temmes ved å la seg forme . Kunstneren trenger gjennom det synlige, det sensitive, den ekte. Han gjør dem til sine egne livet han gir dem uten å gjøre dem om til gjenstander. Han forblir ikke fange opptredener, motstand og mentale vaner. Han bevarer evnen til å undre seg over virkeligheten ved å hele tiden oppfatte bruddet som skiller den naturlige og autentiske verden fra objektivisert materie . Og bak skapelsens utseende oppfatter han ordens mysterium skjult. Han løfter vitenskapen om kunsten til nivået for kvalitetene til den rene ånd. de fyrverkeri av hans inspirasjon skaper det poetiske øyeblikket, uskyldig ettertanke utover kjente sikkerheter samt engasjement på veien til lure på .

Beundreren, le disippel, par smitte intuitiv, fanger opp samspillet mellom menneske og miljøet, mellom mennesker og universet .

Kunstneren av a dobbel observasjon av hans indre og av miljøet får frem evig fornyet poetisk form. Det er uforutsett dialog, usannsynlig, mellom skaperen, dyr-menneske mann av kjøtt og blandede sensasjoner og saken. Kunstneren blir, tiden for et dykk inn i lyset av annerledeshet av verden, tjeneren til det som forlenger det, av det som overvelder ham like mye enn det som forherliger ham. Han viser seg å være det universelle minnet, fagforening utenkelig for det absolutte og dets manifestasjon. En krystallisering av begivenheten bringer sprengning av en begravd sannhet, synlig i dette øyeblikket hvor begynnelsen av det som skjer er kjernen i mysteriet, som en date skjult som ligger til grunn for skapelsens utseende. Fortsetter sin søken, de kunstnerens nysgjerrighet og følsomhet veileder ham mot oppfatningen og intuisjonen til tingenes usynlige struktur .

Og materialet åpner seg som en rose om sommeren foran den aktive sjelen, tålmodig og kontemplativ av kunstneren. Materien er temmet, hun gjør seg imøtekommende og tillater seg selv form. Dyre-menneske-mannen, i en ny intimitet av seg selv forsvinner for å gjøre plass for”Menneskelig”, til en universell dimensjon hvor skjønnhet uttrykker seg og eksisterer. Kunstneren er da en. Han er et instrument for ny energi og fullt ut seg selv. Det avslører menneskets natur . Kunstneren lever gjennom sin skapelsesgest. Den mottar og blir etterlevd. Han er bevegelse av bevegelse før du er en ting eller noen. Han liker. Han er intenst mangfold, dualitet og mangfold. Han er korn av støv oppmerksomt på de uopphørlige omveltningene i den universelle orden. Han er brudgommen til de mange bryllupene som venter på ham i enden av salen skygge og lys av dens obligatoriske kurs .

152

 Så mye og så mye innsats
 i forhold til forespørsler
 å holde hodet over vannet
 og være i likhet med det synlige
 uten å være lukket for det usynlige .
 
 Så mye og så mye innsats
 å heve viriditet
 på skjoldet til våre intensjoner
 uten effektiv kraft
 l'amour sensible fait figure de désaffection .
 
 Så mye og så mye innsats
 å bevege seg i denne korridoren
 å skille godt fra ondt
 for å virkelig se hvor vi skal .
 
 Så mye og så mye innsats
 å krysse
 illusjonens vadested
 uten å skille opprinnelsen til dette stjernestøvet
 hvor å være liege menn og kvinner .
 
 Så mye og så mye innsats
 å benytte seg av en evig sol
 mens grensene for vår forståelse
 sont scarifiés sur les autels
 stumhet og døvhet .
 
 Så mye og så mye innsats
 brukte å vente på at regnet skulle slutte å falle
 alors qu'elle est partie prenante de la fructification .
 
 Så mye og så mye innsats
 å vurdere slutten på slutten av livet vårt
 som lykke
 alors que nous sommes éternellement en marche .
 
 Så mye og så mye innsats
 å akseptere at solen går ned
 avant que les blés ne mûrissent
 implorant
 på jakt etter høsting
 le retour de la faux du père .


 151 

Il faut jeter par dessus bord
beaucoup de paresse, mais surtout beaucoup d’inhibition et d’incertitude pour
å bli med seg selv .

Pour toucher les autres à travers moi, Jeg må se klarere og jeg må akseptere meg selv.

Depuis des années j’emmagasine,
Jeg samler meg i en stor tank, mais tout cela devrait bien
ressortir un jour, ellers vil jeg ha følelsen av å ha levd for ingenting, d’avoir
dépouillé l’humanité sans rien lui donner en retour .

Tous les problèmes
que je traverse et que je tente d’expliquer, me tourmente et appelle en moi
solution et formulation. For disse problemene er ikke bare mine,
men mange andres. Si à la fin de ma vie je trouve une forme à ce
qui est encore chaotique en moi, Jeg kan ha oppfylt mitt lille oppdrag.

Tout cela me semble bien prétentieux.
Je me sens parfois comme une poubelle tant il y a de trouble,
av forfengelighet, av ufullstendighet, insuffisiens hos meg.

Mais corrélativement
il y a aussi une authentique sincérité et une volonté passionnée, presque
nécessaire, for å bringe litt klarhet, de trouver l’harmonie entre le dedans et le dehors pour se rejoindre soi-même .

A la longue il se pourrait que je trouve la paix et la clarté.
Men ja ! Det er nå, en ce lieu, i denne verden,
Jeg må finne klarhet, fred og balanse.

Je dois me replonger sans cesse dans la réalité, m’expliquer avec tout ce que je
rencontre sur mon chemin, accueillir le monde extérieur dans mon monde
intérieur et l’y nourrir – et inversement je dois continuer d’écouter au-dedans
de moi – , mais cela est terriblement difficile et c’est pourquoi j’ai ce
sentiment d’oppression au-dedans de moi .

C’est alors que je fermais les yeux. slutt å tenke.
Jeg gikk gjennom et øyeblikk med fred, rolig.
Min urokkelige tro på mennesket kan ikke få meg til å slippe unna. Une
perspective de cohérence m’appelle. J’ai si tendrement à faire que je ne puis
qu’assumer pleinement mon destin et employer mes talents à soulager les maux de mes frères et sœurs .

150

• 

Grensen mellom godt og ondt går mellom de to breddene av elven. Ethvert valg av en bank i stedet for den andre rikosjetterer og bærer med seg sin straff og dens frø.. Straff holder i helvete ; og kimen, denne kraften som er i stand til å splitte fjellet, knekke hjertet. Så vi tilbringer livene våre på en catwalk .

Det er passasjen fra den ene bredden til den andre som gjenstår rent mysterium. Vi tror kanskje at det er en avgrunn på hver side som finner sted overgangen til en annen dimensjon. Og kanskje forsøket å unnslippe for all del denne ambisjonen, til denne svimlende høsten er det opphavet til vår verste lidelse .

Den nådeløse avvisningen av det kjente til det ukjente, det kjente for det uutforskede, tvinger skjebnen til å bruke vold mot oss .

For fosteret i mors liv, slutten av verden kalles fødsel. Vi kaller sommerfuglen tilintetgjørelsen av larve. Alt liv er et kosmisk drama som aldri tar slutt, alt i alt, ikke så verst .

Passer broen, det er å forandre naturen. Se annen, er å endre synet ditt, det er å knekke hans vedtatte visjon om tingene. Hvor vondt det er å endre tilstand. Det får oss til å blunke øyne, før du senere så disse statene stabilisere seg .

Å bytte side gjør visningen uskarp enn de andre bære meg. Også i frykt for å bli tatt for galskap, Jeg er forsiktig med å snakke om det hvem som helst. Men sannheten er motsatt, så jeg gikk ut av verden at tiden min hallusinerer til å nå en virkelighet uten tid og sted. Og denne virkeligheten er lysstøping, fluorescerende magma som alle nyanser fra mørkeste til lyseste. Og denne paletten er et piano av farger .

Og jeg så det slik jeg ser nå fra vinduet sprakk en sommer på toppen av hennes majestet. Jeg så at saken ikke var det det lyset og vibrasjonen og kjærligheten, ren kjærlighet, umåtelig kjærlighet .

Og jeg ser alle disse menneskene gå et sted forlater når de aldri dro fra ingensteds og vil ankomme ingensteds sted hvor de ikke allerede er. Denne enorme hellige og absurde iscenesettelsen antyder at menn er guder når, mellom to drømmer, de la blikket deres vandre over verden .

Lærdommen av denne metaforen om broen mellom to kyster er at livet har blitt gitt til oss, at vi må legge så mye energi som mulig i å bringe dette potensialet ut i livet, så lite energi som mulig til å lide av det og ikke bli overrasket når det som ser ut til å være evig blinker og forsvinner .

149